Om oss – Together for a better life

HISTORIEN OM MARIT’S LIVSREISE I ISAAN NORDØST THAILAND

Dette er historien om hvorfor jeg nettopp stoppet her på min livsreise … dette er historien som førte meg til utallige fattige familier både i Isaan og slummen i Bangkok … dette er historien om hvordan min reise begynte!

Vi står alle i livet alene tenker jeg … det er det som favner min interesse for mennesker … vår bakgrunn … vår opprinnelse. Vi har alle en historie å fortelle!  Min historie er lang … men uten hele fortellingen er det vanskelig å forstå mine valg!

Etter mange år på rundreise i Østen, og etter utallige opphold i Thailand, kom min ektefelle og jeg i snakk med en barjente i Hua Hin i 2011 … hun var 43 da … hennes navn er Bow. Over en «ladydrink» er to, fortalte hun oss sin livshistorie. Denne kvelden, og de to neste kveldene i møte med henne, skulle komme til å bety alt for meg de påfølgende år, og frem til i dag.

Jeg gikk i en bokhandel og kjøpte flere bøker om Isaan, deriblant «Only 13» … en fortelling om «Lon» … hennes nickname … en 13 år gammel jente fra Ubon Ratchathani … helt nordøst ved grensen mot Laos … som ble sendt til Bangkok for å jobbe på bordell … bare 13 år.  Historien var hjerteskjærende … kunne dette være «smilets land» tenkte jeg? I dette øyeblikk bestemte jeg meg for å gå i Lon’s fotspor … jeg ville finne ut om historien var sann?  I dag vet jeg at historien var mye verre … for henne og for mange andre jenter … og i dag vet jeg at Lon lever på en psykiatrisk klinikk i Europa!

ISAAN – Nordøst-Thailand (merket ROSA på kartet)
Bow’s fortelling om sin oppvekst i Isaan gjorde at jeg begynte å studere historien om Thailand, om den århundrelange grensekonflikten mellom Thailand og Kambodsja … om Myanmar … historien om Vietnam krigen, og hvordan Isaan – provinsene i øst ble brukt som base for amerikanske styrker.  Jeg leste om de amerikanske soldatene som kom på perm for «Rest and Recreation» i Pattaya og «brukte» jentene for penger … og familiene som så stor inntjening i dette. Vi er på 1960 – 70 tallet … jentene strømmet til Pattaya og Bangkok … fra nord og nordøst … og det ble begynnelsen på en stor sexindustri og dermed stor svart økonomi i Isaan. Thailand skal ha en verdens største sorte økonomier, som utgjør ca. 40 % av BNP i provinsene.

Jeg fikk et innblikk i en verden jeg ikke visste så mye om. Jeg fikk et innblikk i Thailands virkelighet i nord, og Isaan – provinsene i nordøst.  Jeg hadde ikke engang hørt navnet «Isaan» før, og langt mindre hørt om de fattige levevilkårene for 28 millioner mennesker som bor her, av i alt ca. 70 millioner totalt i hele Thailand, dvs. 42 % av landets befolkning.

Bow’s historie var ikke unik skulle det vise seg … og alt dette må vi tørre å snakke om i 2019 … barlivet! Det er ingen skam å være fattig … og det er ingen skam å være jente og  jobbe i bar … og det er ingen skam å stå opp for jenter som jobber på bar … det handler om menneskeverd og respekt! Jeg kaller det ÆRLIG FATTIGDOM … og ærlig fattigdom kan være vanskelig å forstå!

Slik er det … og med denne viten i bagasjen begynte min reise i Isaan for snart 5 år siden. Reisen førte meg også til slummen i Bangkok … de fleste her har sine røtter i Isaan. Dette er en reise i mitt liv som aldri kan ta slutt. Jeg har sett håp i øynene til så mange!

Barjenter
Bow fortalte at hun hadde ca. 2 år igjen av sin «yrkeskarriere». De fleste barjenter slutter når de har passert 45 år. Da er de ikke attraktive nok, og må gjerne ta de absolutt dårligst betalte jobbene, dvs. de må selge kroppen sin … gjerne bare for småpenger … eller kanskje bare en flaske shampo på 7-eleven, dersom de ikke er den mest attraktive kvinnen i baren.

De aller fleste kvinnene har gjerne 1 – 4 barn som vokser opp hos mormor, tanter, andre slektninger eller barnehjem.  Ikke få har vestlige fedre! Kvinner som er i samme alder som Bow, drar da som oftest hjem for å hjelpe sin familie der de bor, samtidig som eldste datter eller andre jenter i familien, ofte overtar «baryrket» i Pattaya, Bangkok eller hvor som helst sør i Thailand, hvor turistene er. Jeg har opplevd dette … og jeg har bidratt til at flere unge jenter har vendt hjem igjen for å fortsette utdanningen.

Barna har stort sett ingen, eller lite kontakt med mor underveis, gjerne bare et par dager i året … kanskje ikke så rart når jentene bare har fri en dag i måneden … og bussreisen gjerne tar 12-16 timer … én vei.
Dessuten er det ikke sikkert at de har råd til å medbringe gaver … og gull til mor … og i familier er æresbegrepet stort … og mor må ikke settes i forlegenhet i landsbyen … det handler om status … sånn er det … jeg har vært tilstede … jeg har opplevd det!

Slett ikke alle jenter jobber på bar. De aller fleste som jobber innen servicenæring på turiststedene … alt fra de som vasker rommet ditt … de som tar imot deg i resepsjonen … serverer deg frokost … overalt … de fleste kommer fra Isaan eller Nord-Thailand. De har en ting felles alle jentene … uansett jobb … de bærer med seg et stort forsørgeransvar.

Familiens økonomi er kvinnens ansvar
Isaan – provinsene gir få muligheter til jobb, og jentene må derfor mot sør for å tjene penger … som oftest med hovedansvar for både mødre, fedre, brødre, tanter, onkler og besteforeldre … pluss barna selvfølgelig.  Kvinnenes ansvar for familiens økonomi er vanskelig for oss å forstå, og jeg blir oppgitt når man snakker om at disse kvinnene har andre valg … hva er alternativet … å sitte ved en symaskin og sy billige klær til vestlig industri … og tjene en brøkdel i måneden av hva de kan tjene på én kveld i baren.

Hele Isaan er avhengig av disse kvinnenes arbeid og inntekt, og likevel ses de ned på … som horer som er i byen for forlystelse. Dette er ikke i nærheten av sannheten. Ser vi situasjon som helhet, er ikke valget som de gjør vanskelig å skjønne, og jeg hadde gjort akkurat det samme om jeg var i deres situasjon! Ofte er det familien som bestemmer at jentene må reise ut for å tjene penger … uten at noen snakker om «til hvilken type jobb». Pengene strømmer tilbake til familien, men ingen spør fra hvor … og ingen spør hvor mye jentene jobber … det spiller ingen rolle bare pengene kommer … slik er det … ingen spør hvordan jentene har det … ingen spør om noen ting … men jentene smiler … det er deres oppvekst og kultur!

Flere jenter som er kommet til Norge har også fortalt meg dette … og de trenger ikke å føle skam … det er vi vestlige som må slutte å stigmatisere … slutte å tro at vi er enestående i verden … med rett til å fordømme noen vi ikke kjenner bakgrunnen til … rett til å raljere med det som er fremmed!! Vi må søke viten før vi snakker … og ikke bero vårt liv på antakelser … eller hva naboen som heller ikke vet … har fortalt!

Fattigdom
Gjennomsnittlig lønnsnivå i Thailand i 2019 ligger på ca. 10.000 bath pr. måned …  dvs. ca. 3.000 NOK. I Isaan er lønnen betydelig mer lavere og mer variert, bl.a. fordi bøndenes økonomi er avhengig av årets avling, hvilket ikke sjelden kan gå i minus. Familien sitter gjerne igjen med gjeld … enda mer gjeld … stor gjeld … fordi mange har også spillegjeld i tillegg. Dette blir også jentenes ansvar å ordne opp i … !
De eldre mottar fra 600 til 1000 bath i måneden fra staten … 250,- NOK … som skal dekke ALT. Uføre mennesker mottar 800 bath … 230,- NOK … enda mindre … hvem kan leve av en slik inntekt?  Selv ikke i Isaan hvor de kan spise litt fra naturens eget kjøkken er dette i nærheten av deres reelle behov.

På barene på de store turistdestinasjonene som Pattaya, Bangkok, Phuket, og andre steder i sør, var det ikke uvanlig å tjene mellom 20 – 100.000 bath pr. mnd. (6.000 – 25.000 NOK) i høysesongen, dvs. november til april. I lavsesongen betydelig mindre. I løpet av de 4 siste årene har situasjonen endret seg dramatisk. Vestlig turisme er på hell. Vestlige menn som før reiste til Thailand for å finne seg en kjæreste, reiser nå heller til Thailands billigere naboland Laos og Kambodsja. For mange betyr dette mange timers arbeid på en bar uten å tjene en eneste bath. Barene blir borte … jentene blir borte, men problemene deres blir ikke borte!! Ingen kan bare trylle jentene bort … vipps … det er umulig. De må ha en annen inntektskilde å gå til! Dette er 2019 … og situasjonen for jentene er fryktelig vanskelig.

Barjentene mister jobben
I Thailand er prostitusjon forbudt, og militærjuntaen som overtok makten ved et kupp 22. mai 2014, har satt handling bak forbudet som har ligget der i tiår. Nå skal prostitusjonen bort … barene og kundene skal bort …  ALT!
Forstå meg riktig … ingenting er bedre enn at jentene kommer ut av dette «yrket», som de selv ikke definerer som prostitusjon … dette er deres «yrke» … på lik linje som meg som økonom … bare litt annerledes! Jeg hadde et annet utgangspunkt … forutsetningene mine var annerledes … derfor er jeg økonom!

Tusenvis av jenter … kanskje så mye som et sekssifret tall … står nå mer eller mindre uten «jobb» … uten inntekt … uten mat … uten evne til å forsørge sin familie … og til syvende og sist er det barna … vår fremtid … som blir først lidende, fordi de dropper ut av skolen … fordi det finnes ikke penger til uniform eller en enkel blyant engang. Jeg får meldinger hver eneste dag fra fortvilte kvinner og familier. Mange kaller disse jentene utspekulerte … bløffer om det ene og det andre for å få penger. Selvsagt finnes det en del av dem … de har sine egne “salgsmetoder” … de er selgere, og “triksene” får de skriftlig når de ankommer baren for første gang. De eldste med erfaring blir deres “mentorer” … 10 punkt skriftlig!
I Norge ringer vi med bjellen på kontoret hver fredag og utroper «ukens selger» … de har også sine salgstriks! Vi er alle lettlurte overfor selgere, hvor enn vi bor … og menn lar seg lett smigre. Jeg begynner etter 5 år å forstå «spillet» om pengene … fordi jentene har fortalt meg det!

Smertefullt ansvar
De 4 siste årene har endret levevilkårene for jentene og deres fattige familier i Isaan.  Jeg har mange ganger spurt meg selv underveis … ville jenter i Vesten overhodet kunne tenke seg å være den som alle i familien var avhengige av … være den som sto for maten og gull til mor, og aksepterte at mor hele tiden presset på for mer penger … f.eks. til ny moped til brødrene?  For slik er det … det er et faktum at dette aksepterer tusenvis av jenter fra Isaan og Nord-Thailand … det er kultur … og jeg er så frimodig at jeg sier … denne kulturen bør utfordres … javisst … men jeg sier ikke at det er noe vondt i enkeltmennesket … det er bare det at det ligger en smerte i noe av dette … en smerte som jeg har sett kvinner bærer i seg … en smerte som går i arv!

Med et smil, og som den mest naturlige ting i verden, er jentene hele familiens» overhode.
Mange er til dels analfabeter, spesielt kvinner + 40 år, fordi de ble tatt ut av skolen etter 2– 3 år, for å jobbe på rismarkene eller hjelpe til der det trengtes for å tjene til livets opphold. De er analfabeter! Jeg trodde for et par tre år siden at dette var fortid, men dessverre … i dag 2019 … er jeg redd virkeligheten er verre enn på mange år … litt annerledes … men jeg er bekymret for jentene …. barna … og hele den økonomiske situasjonen i Isaan.

Kvinnene får barn tidlig, gjerne 14 -15 år, men barnefaren forlater mor og barn gjerne med en gang, og det er ikke uvanlig at kvinnen får flere barn med forskjellige thaimenn, og det er heller ikke uvanlig at mennene har flere koner, og dermed mange barn.  «Mia noi» betyr på godt norsk kone nummer to … gjerne betydelig yngre. I disse provinsene bor det tusenvis av foreldreløse barn som knapt vet hvem mor og far er, men som er totalt avhengig av at mor sender penger hjem for at de skal ha råd til mat og klær … og utstyr og penger de trenger for å gå på skole. Ikke all skolegang er gratis som man lett kunne tro i 2019.

Etter møtet med Bow i 2011, «snakket» jeg meg rundt på barene i de 3 påfølgende år (2011 – 2014).
Jeg spurte, lyttet og observerte.  Jeg forsto raskt at historien om dem selv … om Isaan … var lukkede kapittel, og få ville snakke om hvordan livene deres egentlig var.
« Smilets land» er Thailands markedsverdi, og de fleste innen alle typer servicenæring … hvilke er landets ansikt utad … kommer stort sett fra Isaan og nord. Smilet er alltid der, men det finnes mye fortvilelse, gråt, mangel på selvrespekt … og godt bevarte hemmeligheter … som vi aldri ser eller hører om!

Jeg blir selv barjente i Pattaya
Etter å ha innsett at jeg ikke ville finne den hele og fulle sannhet om hva jenter i barene levde med i sine hjerter ved kun å være bargjest … så bestemte jeg meg for selv å bli en av jentene i ett par barer i Pattaya. Dette skulle bli min innsikt i jentenes liv og historie … jeg skulle komme til å bli et medlem i flere familier over hele Isaan … og i snart 5 år … on and off Norge/Thailand, så våger jeg å si at jeg har sett og hørt endel av historiene fra Isaan som ikke er blitt fortalt før … ikke fordi jeg er spesiell … men fordi jeg ble en vestlig fortrolig venninne som fikk ta del i livet til jentene og deres familie. Deres liv og tanker …  deres alkohol kultur … deres spillegjeld og annen gjeld til kineserne og andre lånehaier. Det er skremmende … og alt dette … i tillegg til mye regn og flom ødelegger ofte deres avlinger og gjør mange til gjeldsslaver.

Slik ble mitt møte med Isaan, og et Stillehav av tårer har fått hvile på mine skuldre for en stund, før smilene igjen var på plass hos jentene. Jeg har danset, grått, ledd og snakket dag etter dag … natt etter natt, måned etter måned. Jeg har utrolig respekt for disse kvinnene og den styrken de har. De blir ikke alltid så pent behandlet av bareierne og omgivelsene, og livet i en så marginalisert posisjon gjør nødvendigvis ikke folk alltid snille med hverandre, så jeg ble opptatt av å snakke med dem om sin egen selvfølelse og være mer bevisste på sine egne valg … nå og i fremtiden. Sammen med flere jenter fra barene dro vi gang på gang i minibusser til Isaan for å besøke barna og familiene deres. Flere av dem hadde ikke møtt barna sine på flere år, og barna hadde gjerne glemt ordet “mamma”, hvilket var hjerteskjærende møter med en virkelighet som jeg ikke trodde var mulig i “smilets land”. Jeg fant ut at jeg måtte dokumentere dette, og med nyinnkjøpt filmutstyr som jeg overhodet ikke kunne håndtere, la vi i vei rundt omkring i Isaan … timevis i bil … hvor jentene og jeg filmet, og flere barn ble med ned til kysten igjen for en liten badeferie med mamma’n sin. Ord kan ikke beskrive dette!!!!

Jeg ble en av dem, uten kontakt med resten av den «normale» omverden, hva nå den enn er? Jeg har prøvd å få dem til å forstå at de har rett til å si nei …  at de har rett til å avvise menn de ikke er sikre på vil dem vel … de har rett til å være stolte av seg selv, og det ansvaret de tar overfor familien … og de må ikke la seg blinde av et tilbud om visum til Vesten før de vet hva dette kommer til å bety for dem! Det gjelder deres egen og familiens fremtid … en god fremtid.  Det er ikke alltid drømmene går i oppfyllelse … selv om Vesten frister.  I det hele tatt … jeg har prøvd å gi dem min tillit og forståelse til både å akseptere og respektere seg selv på alle mulig måter, og videre har jeg følt på min egen dårlige samvittighet … kjent sinnet overfor andre vestlige kvinner og menn, som stigmatiserer en gruppe mennesker, og fordømmer dem uten et fnugg av kjennskap til deres kultur og historie!

Jeg tok et valg om å stå i dette sammen med dem, gjennom snart 5 år.  Jeg var der sammen med dem i høysesong (november – april) og i lavsesong … hvor deres fortvilelse og desperasjon etter penger rett og slett er grusom! Alle metoder blir tatt i bruk, men jeg har liten medlidenhet med menn som evt. måtte føle seg lurt … vi har alle en hjerne som er til for å brukes!

Stor gjeld
Det hele er et komplekst problem. Jentene trenger mennene … deres gavmildhet og deres penger.
Vi kan mene hva vi enn vil i forhold til dette, men faktum er at enn så lenge Thailandske myndigheter ikke gjør store investeringer for å bedre den økonomiske situasjonen i provinsene i Nordøst Thailand, hvor fattigdom og spillegjeld er enorm, så forblir dette et stort problem!

32,2 % av gjelden er knyttet til kjøp av eiendommer, 19,6 % til langsiktige investeringer, 10,1 % til kjøp av boliger eller eiendom. Bare 40 % av gjelda er til banker og lovlige finansinstitusjoner, Den største andelen er knyttet til spillegjeld, hvorav hele 37,2 % hadde gjeld til såkalte lånehaier, og 22,8 % hadde gjeld til banker og lånehaier.

Kanskje vil noen synes dette er uvesentlig, men det forteller mye om hvilke forpliktelser jentene har for å ivareta både sin egen og familiens gjeld … gjelden som vokser i rekordfart … også blant jentene, fordi de ikke klarer å leve opp til familiens forventninger … og må selv låne.  Jeg har selv erfart hvordan jentene må gå i dekning når haiene banker på døren. Det finnes ingen nåde eller utsettelse, de blir slått halvt i hjel for å få gjelden med skyhøye renter tilbakebetalt. Det psykiske presset er umenneskelig, og ikke få av dem holder dette ut ved bruk av alle typer rusmidler … alkohol, yaba yaba, amfetamin og andre stimuli, som i tillegg utvider deres våkne tid i døgnet, og samtidig holder dem slanke. Våken «tid» og kropp genererer penger!

For en jente er det om å gjøre å bli påspandert flest mulig drinker i løpet av en kveld. Det kan gi god inntjening jo mer de drikker, fordi de får ca. 35 bath utbetalt fra baren for hver drink … ca.  8-9 NOK.

Kvinnene sender penger hjem
I oktober 2014 publiserte en av Thailands ledende aviser en undersøkelse fra Khon Kaen University som viste at vestlige menn bidrar med store summer til økonomien i Isaan. Det nye nå var at summen var tall festet: 8,67 milliarder THB … dvs. ca. 2 milliarder NOK pr. år … bidrar de med til BNP i Isaan.  (Brutto provinsbudsjett) Spørreundersøkelsen viser at kvinner som gifter seg med vestlige menn i snitt sender 9.600 bath pr. mnd. (2.300,- NOK) til familien hjemme.

I tillegg til disse kontantene skapes det mange arbeidsplasser, f.eks. i bygge bransjen, fordi jentene og deres ektefeller ofte bygger hus, både til seg selv og familien hennes. Det har også gitt oppsving i møbelindustrien, siden thailandske risbønder tradisjonelt ikke benytter seg særlig av møbler. Mange av parene reiser til familien minst en gang i året, noen ganger så lenge som en måned, og legger igjen en hel del penger her.

Den økte pengebruken har bidratt til å skaffe 747 000 ekstra arbeidsplasser. Selvsagt er dette hyggelig, men juntaen fremlegger disse tallene som et bevis på hvilke enorme investeringer staten Thailand gjør i Isaan, og vi utenforstående ser ut til å tro på dette. Sannheten er lett å se … igjen er det jentene i og fra Isaan, som holder økonomien oppe her.  Det er lett å tro at det er thailandske menn som styrer økonomien, men se til de 28 millioner mennesker som bor i Isaan … uten kvinnene hadde ikke samfunnet eksistert!

Forståelsen for at alt dette skjer, er at befolkningen i nordøst Thailand alltid har følt seg underlegne i forhold til middel- og overklassen i og rundt Bangkok, hvilket også gjenspeiles i politikken, og den økonomiske vekst i landet de siste årene. «Vi tror på det vi får beskjed om» sier de, og er derfor ikke kritisk til at det ikke investeres i Isaan – provinsene.

Isaan må være stedet Gud og resten av verden glemte!

Jeg bestemmer meg for å hjelpe
Alt ovenfor nevnt gjorde at jeg i 2015 offisielt registrerte organisasjonen «Together for a better life», samt ble godkjent av Innsamlingskontrollen i Norge. Organisasjonens visjon, ambisjon, strategi, verdier og målsettinger er utarbeidet i eget dokument, men for å nevne kort, dvs. hjelpe fattige i Isaan. Etabelere et samarbeid mellom skandinaviske land og Thailand innen bærekraftig utvikling.

«Together for a better life» vil jobbe for å fremme kunnskap og interesse for denne del av Thailand hvor mange av «smilene» kommer fra.

Menneskene i Isaan fortjener vår oppmerksomhet.  NÅ!

Isaan er en vakker og historierik del av Thailand, og menneskene utrolig gjestfrie og vennlige. Dette burde være interessante reisemål, og jeg tror dette ville gjort store endringer i provinsenes økonomi, og generert mange arbeidsplasser … spesielt for kvinner! Likeledes tror jeg mange utenlandske bedrifter ville investert i Isaan, dersom informasjon om denne delen av landet hadde vært åpen og tydelig for resten av verden. Dette vil jeg slåss for!!!


Der det er fattigdom er det kvinnene som lider mest!

My hope for the future …. let’s work together for a better life!